Universets forskjellige stjerner — fra gule dvergstjerner til svarte hull
En dvergstjerne er en relativt liten stjerne. Gule dvergstjerner som solen er stabile og langlivede og kan ha planetsystemer. Hvite dvergstjerner er den kompakte resten av døende stjerner som solen — så tette at en teskje veier rundt 5 tonn. Navnet dekker altså to helt forskjellige typer.
Stjerner er universets byggesten og lyskilder. De dannes i stjernetåker av kald gass og støv, brenner vannstoff til helium i milliarder av år, og dør til slutt i eksplosive eller stille prosesser. Livssyklusen deres avhenger av massen deres — fra millioner til billiarder av år.
En stjernes masse bestemmer alt: hvor stor den er, hvilken farge den har, hvor lenge den lever, og hvordan den dør. De mest massive stjernene lever bare noen få millioner år og eksploderer som supernovaer, mens de minste lever i billiarder av år og langsomt kjøler ned.
I denne guiden ser vi på de vanligste stjernetyperne i universet — fra normale gule dvergstjerner som solen til ekstreme objekt som nøytronstjerner og svarte hull. Hver type har sine egne egenskaper og en fascinerende historie.
Røde kjemper er kjempestjerner som har kjølt seg ned og vokst til enorme størrelser. Betelgeuse i Orion er en av de mest…
Spektralklasse K og M (0,5-10 M☉)
Blå superkjemper er de mest massive og varmeste stjernene vi kjenner. De er millioner av ganger lysere enn solen og har …
Spektralklasse O og B (10-100+ M☉)
Gule dvergstjerner er gjennomsnittlige stjerner som solen. De er stabile, langlevende og hjemsted for planetsystemer. De…
Spektralklasse G (soltypen, 0,8-1,2 M☉)
Hvite dvergstjerner er den kompakte etterlatenskapen fra døende stjerner som solen. De er ekstremt tette — en teskje vei…
Klasse DA, DB, DC, DZ (sluttfase for mindre stjerner)
Nøytronstjerner er de tetteste objektene i universet, bare svarte hull er tettere. De er ekstremt kompakte — en by av de…
Klasse X (supernova-etterlatenskap)
Et svart hull er et objekt med så stor tyngdekraft at intet — ikke engang lys — kan unnslippe. Det dannes når en massiv …
Stellare, supermassive, intermediære
Alle stjerner begynner livet i stjernetåker — enorme skyer av kald gass og støv. Når tyngdekraften får en del av skyen til å kollapse, varmes den og blir til en protostjerne. Når temperaturen når ca 10 millioner kelvin, starter kjernefusjonen av vannstoff, og stjernen er født.
En stjerne bruker mesteparten av livet sitt i hovedrekken — den fasen der den brenner vannstoff til helium i kjernen. Varigheten avhenger av massen: en stjerne med solens masse lever ca 10 milliarder år, mens en stjerne med 10 ganger solens masse bare lever ca 20 millioner år. Jo mer massiv en stjerne er, desto raskere brenner den opp drivstoffet sitt.
Når drivstoffet er oppbrukt, avhenger stjernens skjebne av massen. Mer massive stjerner vokser til røde kjemper og eksploderer som supernovaer, mens mindre stjerner som solen sakte kaster av seg de ytre lagene og blir hvite dverger. De mest massive stjernene etterlater seg nøytronstjerner eller svarte hull.
En stjernes farge forteller hvor varm den er på overfladen. De varmeste stjernene er blå og stråler mest i ultrafiolett lys. Mellomtemperatur gule stjerner som solen avgir mest lys i det synlige området. De kjøligste stjernene er røde og avgir mest i infrarødt lys.
Dette kalles Plancks lov og er grunnleggende for å bestemme en stjernes temperatur og egenskaper. Astronomer bruker stjernenes farge og lysstyrke til å klassifisere dem i et Hertzsprung-Russell-diagram som viser sammenhengen mellom lysstyrke og temperatur.
Vi mener det finnes ca 200-400 milliarder stjerner i Melkeveien. De fleste er røde dvergstjerner som er for svake til å ses med det blotte øye.
Solen er en gule dvergstjerne (spektralklasse G2V). Den er gjennomsnittlig i størrelse og temperatur, og brenner vannstoff til helium i kjernen på en stabil måte.
Ja, men det er ekstremt sjeldent fordi avstandene mellom stjerner er enorme. Når to stjerner i et tett dobbeltsystem interagerer, kan de likevel kollidere og danne en ny, mer massiv stjerne.
Proxima Centauri er den nærmeste kjente stjernen — en rød dverg 4,24 lysår unna. Den tilhører Alpha Centauri-systemet og er for svak til å ses med det blotte øye.